Alle mukopolysakkaridosene er kroniske og fremadskridende sykdommer, men symptomer og alvorlighetsgrad varierer mye, både mellom de ulike typene og mellom personer med samme type. Kjennskap til sykdommenes typiske forløp er viktig for optimal håndtering av sykdomsuttrykk og risiko for komplikasjoner. Barn med mukopolysakkaridoser har, med unntak av MPS VII, ikke symptomer på mukopolysakkaridose i nyfødtperioden. MPS I og MPS II kommer vanligvis til uttrykk ved forandringer i skjelettet og andre deler av kroppen samt langsommere utvikling og vekst en gang mellom fire måneders- og fireårsalder. MPS IV og MPS VI viser seg hovedsakelig ved skjelettforandringer i ett- til treårsalder (1, 2). MPS III viser seg ved endret atferd og utvikling i to- til seksårsalder (1).
Forandringer i barnets utseende skyldes forandringer i bindevevet og skjelettet og blir etter hvert mer tydelige, bortsett fra ved MPS III, der slike forandringer er lite uttalt. I sær MPS I og II uten ERT-behandling er forbundet med markerte ansiktstrekk. Øyebryn og øyeomgivelser kan virke fremtredende, munnen og leppene brede, tungen tykk og stemmen hes. Veksthemning resulterer i betydelig kortvoksthet. Leddene kan bli stive, eller for løse. Avklemning av nerver eller ryggmarg og utvikling av hydrocefalus (vannhode) kan gi nevrologiske utfall. MPS IV medfører de største skjelettforandringene. Ryggraden og brystkassen har endret form og nedsatt bevegelighet. Det kan med tiden oppstå pusteproblemer og plassproblemer for spiserør, luftrør og indre organer. Etter hvert kan det oppstå tendens til lungebetennelser og sammenfall (atelektaser) av lungevev. Mange har hyppige luftveisinfeksjoner med ørebetennelse i barndommen. Hørselen blir ofte redusert (kombinert perifert og sentralt hørselstap). Også hjertets funksjon kan påvirkes, ved avleiringer på hjerteklaffene. For mange er både livskvalitet og forventet levealder redusert.
Mental utvikling, atferd og læreevne avhenger blant annet av om sentralnervesystemet blir rammet, som vanlig er ved MPS I, MPS III, MPS VII og den alvorlige formen av MPS II. Ved MPS I kan tidlig benmargstransplantasjon redusere hjerneskaden. Ved MPS III står atferdsforstyrrelser i forgrunnen til å begynne med. Barna er ofte svært aktive, urolige og får ofte søvnforstyrrelser. Etter hvert skjer en tilbakegang av kognitive funksjoner. Det må forventes at barnet med tiden vil miste ferdigheter som tale/språk og gangfunksjon og bli mer avhengige av hjelp og pleie. Ved MPS IV og VI er den mentale utviklingen ikke påvirket. Mange kan leve et aktivt voksenliv.
Diagnostikk
Kliniske undersøkelser av spedbarnet på helsestasjon eller hos en barnelege kan gi mistanke om MPS I, II og IV ut fra vurdering av psykomotorisk utvikling, ytre trekk og sykehistorie. Problemer med narkose på grunn av trange plassforhold i halsen kan styrke mistanken. Forandringer i hornhinnen kan oppdages av øyelege allerede før ett års alder hos en del. Røntgenbilder av skjelettet kan i noen tilfeller gi sterk mistanke om diagnosen (1).
Undersøkelse av urinprøve for sure mukopolysakkarider (glykosaminoglykaner, GAG) vil i de fleste tilfeller kunne bekrefte diagnosen i løpet av noen dager. Type MPS kan fastslås ved bestemmelse av enzymaktivitet i en blodprøve eller i oppdyrkede celler (fibroblaster) fra hudprøve (utføres ved spesiallaboratorier). DNA-undersøkelse (gentest) kan være aktuelt, men hver familie har sine egne mutasjoner, så identifisering av disse kan ta lang tid. Den enkelte mutasjon kan ikke forutsi sykdomsuttrykk eller -forløp.
Prenatal diagnostikk (diagnostikk før fødselen) kan utføres ved fostervannsprøve, morkakeprøve eller genetisk preimplantasjonsdiagnostikk (PGD). PGD er mulig bare dersom familiens mutasjoner er identifisert. Par som vurderer genetisk prenatal diagnostikk må henvises til genetisk veiledning ved en avdeling for medisinsk genetikk, helst før graviditeten er et faktum. Ved ønske om PGD er dette en forutsetning, siden denne metoden innebærer prøverørsbefruktning.